Sammenlignet med en tre- eller industrihall har en betongvegg først og fremst større passiv beskyttelse. Med vanlig tilgjengelige batteridrevne maskiner kan man imidlertid raskt manipulere beholderne og få direkte tilgang til vannet. Det er ikke mulig med HydroSystemTanks!
De som bryter seg inn, velger også som regel ikke å gå gjennom vegger, men gjennom dører eller vinduer fordi dette alltid er de svakeste leddene og de kan bryte seg inn relativt lydløst. Derfor er det viktig med aktiv objektbeskyttelse med dør- og vinduskontakter og overvåkning av det innvendige området med fjernalarm.
Og nettopp beholderne med HydroSystemTanks® kan overvåkes nøye fordi de står fritt oppstilt i bygninger.
Det skal heller ikke glemmes at det ved et vannfordelingssystem med mange hustilkoblinger og offentlig tilgjengelige hydranter alltid dreier seg om et svært sårbart anlegg, der vanntanken generelt gjelder som en av de sikreste komponentene.

For overflatebeskaffenhet finnes det klare retningslinjer i DIN 18 334 (VOB, del C, Utførelsesbestemmelser for tømrer- og trekonstruksjonsarbeider). Her heter det i punkt 3.11 om utvendig kledning: 3.11.1 Utvendig kledning skal fremstilles av uhøvlede, jevnede bord.
Tre er et materiale som består av fiber. Når treet sages i lengderetningen, rives det løs enkelte fibre eller bunter av fibre (= sagspon) rundt snittet som følge av skråfortanning. Det gir en ru overflate.
Når treverket høvles, føres skjærekanten over treet på langs av fibrene. Dermed blir fibrene kuttet av og åpnet opp. I disse åpne fibrene kan vann eller fukt lettere trenge inn på grunn av de hygroskopiske egenskapene. Høvlet treverk utendørs gråner dessuten raskere enn uhøvlet treverk og gir også ideelle vekstbetingelser for soppsporer. På uhøvlet treverk derimot, perler vannet av!
Harpiksrike tresorter som lerk eller douglasgran er spesielt godt egnet til utvendig forskaling. Særlig værbestandig er sibirsk lerk. Den er svært harpiksrik, har lite kvist og er tettvokst.
Det som også er viktig når man bygger med treverk, er at det holdes tilstrekkelig avstand til bakken, slik at treverket tørker raskt etter regn. Det må unngås at det samler seg opp vann (også f.eks. på grunn av vegetasjon)!

• Bygningsfysiske lovmessigheter tatt i betraktning kan man anslå en levetid på 80 til 100 år for den utvendige kledningen (jf. fjellhytter og -gårder i Alpene).

I prinsippet skal gulv i vannverk være utformet slik at de oppfyller kravene i regelverket for arbeidsplasser. 
Her heter det i punkt 1.5 (1): Overflatene på gulv, vegger og tak i rommene må være av en slik beskaffenhet at de oppfyller kravene til sikker drift samt at de er lette og trygge å rengjøre. 
Og under (2): Gulvene i rommene skal ikke ha ujevnheter, hull, hindringer eller skråne på farlig vis. De må være sikret mot forskyvning, og må være bæredyktige, trygge å gå på og sklisikre. 

Krav til gulvbelegg i arbeidsrom og arbeidsområder med økt sklifare er utførlig beskrevet i DGUV-norm 108-003. Denne normen er utførlig begrenset til arbeidsrom der gulvene som følge av bruken kommer i kontakt med stoffer som øker glifaren (I vedlegg 1 til denne normen er aktuelle arbeidsrom detaljert angitt.).
Under 1.2 er det også detaljert angitt at denne DGUV-normen ikke gjelder for gulv i arbeidsrom osv. som brukes tørt og hvor det ikke er fare for å skli som følge av stoffer som øker glifaren.

Likevel viser det seg delvis i anbudsinnbydelser et krav om sklisikring i henhold til vurderingsgruppe R11 eller 12, eller til og med R13, for overflatebelegg i vannverk.
Et slikt krav står i motsetning til DGUV-norm 108-003, da det for det ene ikke kan begrunnes og for det andre strider mot tiltakene for rengjøring og vedlikehold som beskrives i punkt 5.1. Gulvbelegg med god sklisikring krever også større rengjøringsinnsats, noe som igjen krever rengjøringsmaskiner og oppsuging av rengjøringsvæske. Sklisikre belegg forhindrer også avrenningen av vann betraktelig. Dette er beskrevet detaljert i normen.
Oppsummering:
Ru gulvbelegg med høy sklisikring (høyere enn R9) i vannverk eller drikkevannsbeholdere
– er ikke påkrevd verken i henhold til UVV eller regelverk for arbeidsplasser
– er ikke lette å rengjøre
– er hygienisk betenkelig
– er dermed avgjørende å unngå!

Vann har en forholdsmessig svært høy spesifikk varmekapasitet. Med andre ord: Vann er en fremragende varmebærer. Derfor brukes det også til transport av varme i oppvarmingssystemer. Det er enorme energimengder som kan transporteres med vann. Det vil si at vannbeholderne inne i bygninger fungerer som kjøleelementer om sommeren og som varmeelementer om vinteren. På grunn av de svært godt isolerte og vindtette bygningsløsningene blir det alltid opprettholdt en konstant romtemperatur innvendig.
Hvis vannet hadde blitt stående i flere måneder, ville det langsomt skjedd en temperaturutligning. Vannbeholdere blir imidlertid regulert og minst 50 til 70 % av vanninnholdet blir fornyet daglig. Dermed er det faktisk ikke mulig å registrere temperaturendringer. 
Det foregår for øvrig en betraktelig større varmeutveksling i underjordiske beholdere der beholderveggene er i direkte kontakt med bakken.

Dugg oppstår når varm, fuktig luft støter mot kalde overflater og duggpunktet blir underskredet. 
På grunn av bygningens varmeisolasjon er romtemperaturen inne i bygningen konstant og tilsvarer omtrent overflatetemperaturen til beholderen av rustfritt stål. Dessuten blir luftfuktigheten kontrollert ved hjelp av avfuktingsapparater. Som følge av dette vil det under normal drift ikke dannes dugg på tankoverflatene – verken utvendig eller innvendig.

• Men særlig om sommeren skal ikke dørene holdes åpne over lengre tid f.eks. ved vedlikeholdsarbeid, inspeksjoner osv.

Korrosjonsbestandigheten til rustfritt stål avhenger av bestanddelen krom i legeringen, den må være på minst 12 %. Krom danner et kromoksidsjikt på stålets overflate som er like tynt som et hudlag, men svært bestandig. Dette oksidsjiktet beskyttet jernmolekylene mot oksidasjon og gjør stålet så å si passivt. Derfor kalles dette sjiktet også passivsjikt.
Litt forenklet kan man si at det egentlige rustfrie stålet ikke har noen forbindelse med mediet, men er atskilt fra mediet ved hjelp av et tynt hudlag. Molybden utvikler også et oksidsjikt og øker dermed korrosjonsbestandigheten ytterligere.
Som korrosjon betegner man prosessen med nedbrytning av metall. I vannholdige løsninger kan korrosjon alltid føres tilbake til elektrokjemiske grunnprosesser, der metallet fungerer som elektronleder og løsningen som ioneleder. En forutsetning for en korrosjonsprosess er direkte kontakt mellom mediet og metallet samt et tilsvarende elektrokjemisk potensial. Hvis disse forutsetningene ikke er oppfylt, kan ikke en korrosjonsprosess finne sted. Høyt saltinnhold (kloridioner) kan utløse korrosjon i rustfritt stål. Derfor skal ikke saltsyre brukes til rengjøring av overflater i rustfritt stål. 
Syrebehandling bruker man målrettet ved beising av en komponent i rustfritt stål. Beisemiddelet skylles fullstendig vekk fra komponenten etter beising. Ved hjelp av oksygen i luften vil det da igjen danne seg et tilsvarende oksidsjikt.

For å kunne utdype problematikken som ligger til grunn for spørsmålet, må vi gå litt inn på materiallære, og da særlig spørsmålet om hva nikkel fører til i rustfritt stål. Rustfritt austenittisk krom-nikkelstål (V2A og V4A) har et krominnhold på minimum 18 % og et nikkelinnhold på 8 til 10 %. 
Som austenitt betegnes en spesiell krystallisasjonsform av blandingskrystaller som forekommer i ulegert stål først ved temperaturer over 906 °C. Nikkel er som “austenittdanner” det viktigste legeringselementet blant austenittisk rustfritt stål og gjør det mulig med denne tilstandsformen også ved romtemperatur – noe som kjennetegnes ved at disse ståltypene ikke er magnetiske. 
Dupleksstål har et krominnhold på minimum 21 til 23% med et redusert nikkelinnhold på bare cirka 1,5 til 2,5%. På grunn av det reduserte nikkelinnholdet oppnås bare cirka 50% austenittisk struktur, resten er ferrittisk struktur. Dupleksstål er dermed et stål med blandingsstruktur. 
Legeringselementet nikkel er i alle disse ståltypene fast bundet til krystallstrukturen og er ikke – som f.eks. ved fornikling, påført på overflaten.
Mobilisering av nikkel fra rustfritt stål kan ikke forekomme under normal drift, fordi passivsjiktet forenklet sagt fungerer som en isolator som først måtte overvinnes.
Drikkevann inneholder i prinsippet alltid et visst antall ioner av forskjellige stoffer og er dermed også en elektrisk leder. Likevel kan ikke vanlig drikkevann virke korrosivt på rustfritt stål. Arealspesifikke massetapsrater er i praksis ikke målbare. Derfor kan det heller ikke frigjøres nikkel.
Innenfor drikkevannsforsyning kan rustfritt stål derfor brukes uten problemer. Det regnes både som inert og hygienisk. Også i næringsmiddelindustrien og f.eks. ved lagring av mineralvann brukes det nesten utelukkende rustfritt stål.
Når grenseverdiene for nikkel i drikkevannet overskrides, skyldes dette som regel at vannet har utilstrekkelig beskaffenhet, kombinert med forniklede armaturer og lang driftstid. At beholdere i rustfritt stål har noen innvirkning, er helt utelukket.
En hypotetisk betraktning viser at f.eks. ved en økning av nikkelinnholdet i drikkevannet på 0,001mg/l (tilsvarer 5% av grenseverdien med 0,020 mg/l) og ved et magasininnhold på 1000 m³ ville det kreve en materialtæring på 1 g/dag. Ved 10 % vektandel ville det tilsvare et tap på 10 g rustfritt stål per dag. At det ikke skjer i praksis, trenger sannsynligvis ikke nærmere forklaring og kan stå uimotsagt. 
Nikkelallergi er dessuten en kontaktallergi (forniklede smykker på huden), mens oralt inntak ikke har noen effekt.

 

Avfukting av luft er et komplekst tema. Man kan derfor i prinsippet tenke seg flere grunner.
Når du skal finne årsaken, bør du kontrollere følgende:

• Er rommet som skal avfuktes, lufttett avsperret mot uteluften? Hvis det kontinuerlig tilføres fuktig luft utenfra (f.eks. gjennom et åpent vindu), øker det driftstiden drastisk!
• Er apparatet riktig innstilt, f.eks. på drift med ekstern sensor og ikke på kontinuerlig drift? Er koblingsfunksjonen riktig
  Merk: Hvis ledningen er feil koblet til omkoblingskontakten på føleren, kan avfukteren gå med kontinuerlig drift selv om ikke føleren har koblet den inn.
• Er hygrostaten eller duggpunktføleren riktig stilt inn og fremfor alt på riktig plass
  Merk: Drift med duggpunktføler er vanligvis den mest effektive formen for luftavfukting. Avfukteren slås først på når føleren gir signal om at duggpunktet underskrides. Duggpunktføleren (det gir bare mening med én) som er installert på rørledningen med lavest temperatur (vanligvis tilførsel), styrer avfukteren eller avfukterne. Ved bruk av flere avfuktere skal koblingskommandoene til avfukteren styres via en styreenhet. To følere parallelt kan ikke stilles inn på en slik måte at koblingene skjer synkront.
• Er avfukterkapasiteten og nødvendig sirkulasjonskapasitet tilpasset romvolumet som skal avfuktes, og er avfukteren plassert på riktig sted?

Dessuten ved bruk av kondensasjonstørker:

• Blir kondensatoren tilstrekkelig kald under drift? Hvis ikke, er det enten for lite kjølemedium i kretsløpet, eller apparatet er defekt og det kan derfor gå med kontinuerlig drift.
• Type HD 370: Buer eller luftlederør er ikke absolutt nødvendig for denne typen. På grunn av den store pressingen til viftene oppnås en svært god luftsirkulasjon.
  Hvis avfukteren brukes uten rør/buer, skal måleskivene som vanligvis følger med, installeres. Uten måleskiver kan det nemlig hende at energien i den sirkulerte luften er høyere enn energien som kjølemaskinen fører bort. Dermed kjøler ikke kondensatoren nok og det blir ikke kondensasjon eller ikke tilstrekkelig kondensasjon. Apparatet går, men avfukter ikke eller ikke på riktig måte, noe som kommer til uttrykk gjennom økt driftstid.

Ved bruk av adsorpsjonstørker med tilførsel av uteluft:

• Disse apparatene fungerer godt når uteluften er tørr og kald. Når uteluften er varm og fuktig, kan det imidlertid forekomme at fuktigheten utenfra transporteres inn i bygningen. I slike tilfeller må apparatene slås av og det må brukes kondensasjonstørker.

Luftavfukting i vannverk skal på lang sikt opprettholde verdien til anlegg og byggverk som ofte er av høy kvalitet. Duggdannelse på overflater og i vegger kan dermed unngås permanent. Når det gjøres riktig, er nytteverdien atskillig høyere enn kostnadene.
Mer informasjon finner du i dokumentet klimastyring i vanntekniske anlegg.

Ozon-brom-metoden avviker sterkt fra den klorbaserte standardmetoden på vesentlige punkter. Med de høyverdige HYDROZON^®-kompaktfilteranleggene stiller vi en fremragende vannbehandlingspakke til disposisjon for brukeren som bør innlemmes optimalt i bassengets vannkretsløp. Dessuten kan man velge blant en rekke utvidelser som gir frihet til individuell utforming. 
Derfor får våre premiumspartnere spesialopplæring, blir gjort kjent med prosessteknikkens egenskaper og får så detaljert innføring i hvordan kompaktfilteranleggene fungerer, at hver sertifiserte premiumspartner til slutt er i stand til å installere anlegget riktig, sette det drift, forklare brukeren om driften og gjennomføre det regelmessige vedlikeholdet. 
Den teoretiske og først og fremst praktiske opplæringen skjer i små grupper. 
Varighet – alt etter ønsket omfang – ca. 1 til 1,5 dager. 
Terminer etter behov flere ganger i året på forespørsel. 
Etter vellykket gjennomført opplæringskurs får alle premiumspartnere et sertifikat.

Har du interesse og vil bli premiumspartner? Da ser vi frem til å høre fra deg.

Frem til 1974/1975 fantes det ingen klorfrie vannbehandlingsmetoder for private svømmebassenger som var enkle å drifte. Dosering av brom var svært kostbart, sensitivt for feil og heller ikke ufarlig. Med  utviklingen av ozon-brom prosessen ble vannbehandling med ozon gjort tilgjengelig også til private svømmebassenger. Kombinasjonen av ozon og bromidsalt viste seg å være en svært effektiv og pålitelig metode som var enkel å drifte, og med høy ytelse. Prosessen brukes i mer enn 900 private svømmebassenger samt i rundt 100 offentlige svømmebassenger.
Merk:
Eventuelt bromidholdig vann som finnes i mange termiske svømmebassenger og spesielt sjøvanns svømmebassenger, desinfisert med fri brom. Årsaken er at både ozon og klor reagerer umiddelbart med bromid og danner fri brom.